Brannfakler og Dragonbox

Dragonbox (http://www.dragonboxapp.com/) er muligens det digitale spillet som har blitt mest hauset opp for bruk i matematikkundervisningen. Det har blitt markedsført ganske tungt, fått massiv oppmerksomhet i inn- og utland, og vært i utallige aviser og reportasjer.

Selve spillets gang er ikke noe nytt. Man får en situasjon, skal gjøre det samme på begge sider og finne ut hva som skjuler seg i en beholder man ikke får se inni. I Algebra för alla (Bergsten et.al, 1997) har vi en snart tjue år gammel behandling av en konkret versjon av likningsspillet. Boka er middels vanskelig å få tak i, så du kan også se litt i denne artikkelen fra NCM (tilsvarer omtrent Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen i Sverige):
http://ncm.gu.se/pdf/namnaren/0710_08_4.pdf. Det er fortsatt populært å bruke fysiske, konkrete versjoner av dette spillet uten at vi trenger digitale verktøy til dette. Og for all del, selv om jeg i farten ikke vet hvor likningsspillet kommer fra, er det nok kjent fra lenge før 1997!

Nå har Dragonbox gått sin seiersgang over verden, møtt stor begeistring og beskjeden kritikk, etter hva jeg kan se. Selv har jeg plassert meg litt sånn på ignoramus-linja, skeptisk inntil jeg ser noen grunn til at det skal funke, men også åpen for tanken om at det kan være artig å bruke det, og forhåpentligvis nyttig. Jeg har kjøpt spillet og spilt gjennom det, og også latt husets femåring frese gjennom. Hun er muligens en av unntakene, som ble lei etter de første femten brettene, men jeg ser det er eksempler i hopetall på barn som har pløyd gjennom hele spillet på kort tid og som har vært motiverte for det.

Jeg skal ikke analysere spillet, men kjapt oppsummert, du får oppgaver som i starten er simple og tilsynelatende langt unna matematikklandskapet. Sakte, men sikkert nærmer du deg matematikken ved at kompleksiteten og representasjonene endres. Av det jeg likte var at det fokuserte veldig på at det hele tiden må gjøres likt på begge sider, en fundamental tanke i likningsløsningen, selv om det også fins steder der man roter seg bort i denne tankegangen. Det jeg ikke liker så godt er prinsippet om at symboler og algoritmer som er fremmede for eleven, slik som likningsalgoritmen og algebrasymbolene i matematikken er, nå blir byttet ut med et nytt, forholdsvis meningsløst representasjonssystem og regelverk. Man kan ikke gjøre nøyaktig det samme med likninger som med Dragonbox og jeg tror mye av hypen ligger i at media har omtalt det som en erstatning av likningsundervisningen, mens det sannsynligvis ikke var ment slik.

På hjemmesidene til appen reklameres det at man kan lære Algebra Basics på få timer. Jeg kan ikke fatte og begripe at det skal gå an, og jeg må bare tenke at da har man nok en annen definisjon på læring enn det jeg tenker bør være rådende i skolen.

7.7 millioner likninger løst på kort tid. Noe av det jeg husker med gru fra barndommen er denne konkurransen der det er om å gjøre å bli først ferdig. Kappregning, som det omtales som i Geir Bottens bok Meningsfyllt matematikk

Nå har det vært en undersøkelse i Dagens Næringsliv, der læringsutbytte av Dragonbox sammenliknes med tradisjonell undervisning (http://www.dn.no/meninger/debatt/2014/04/23/Skole/dataspill-og-lringsutbytte). Det er i det hele tatt livsfarlig å skulle foreta forskning som dette, man kommer gjerne til konklusjoner det er vanskelig å backe opp. Kompleksiteten i klasseromsituasjoner gjør at sammenliknende forskning ofte er bortimot en umulighet og ofte ikke engang er ønskelig.

Ønsker du å se hvor "tråkig" man KAN lage en likningsapp, kan du kanskje heller se på denne: http://www.skolresurs.fi/matteva/algebra/ekvationsShooter.html :)


Litt.

Bergsten, C., Häggström, J., & Lindberg, L. (1997). Algebra för alla. Göteborg: Nämnaren NCM Göteborgs universitet.

Botten, G. (2003). Meningsfylt matematikk: nærhet og engasjement i læringen. Bergen: Caspar forlag.