Dette heter grupper, dette er en ring.
Håvard tenker ”pupper”, Øistein skjønner ingenting.
Kanskje kan de brave kare algebraen godt,
Men det hjelper bare, når man er smart som Knoll og Tott.
Håvard sier ”Moduler?? Og Endelig kropp??!!!!”
Mens Øistein står og uler - hans hjerte gjør et hopp.
For inn der kaffe pjalles, med frisyren litt på snei,
Sklir Øisteins überalles, men tenker hun på meg?
Håvard humrer hjertelig, og Øistein kommer i angst,
Mens Carol støtter inderlig om Øisteins mangel på fangst.
Har überalles sviktet meg? Har skjebnen kløvd vår framtid?
Men Håvards tanker ledes ei, fra noe som rimer på -amti (?)
Håvard stakkar, sliter også, fantaserer om små Yuriier,
Som danser rundt en nåsså, og regner på sin Fourier.
Mon tro om sensor denne gang, får smilet om sin munn?
Skal Håvards tensorprodukt nok en gang blir forelest av Idun(n)?
Forbi svinser den pene damen, forbi de største helte på Lade,
Som heller skulle lest på sin eksamen, ikke særlig klok av skade.
Og snøen faller lystig ned, som i en wienervals,
Og her er überalles igjen, yndig som en dampveivals.
Hun er sikkert flink i sleggekast, eller å lage slott av sand?
Tenk deg hun i mageplask, med eller uten vann?
Igjen går Øistein drømmer, til sin mulige ringe viv,
Mens Carol kaffen tømmer, ”skævvalævva kognitiv”.
Nei hverdagen er ikke snill, for godgutan’ på matte,
At de ingenting får til, kan ingen av dem fatte.
Nei, grip din penn og din linjal, var det pi ganger r det var?
Jordan form og Smith normal, og Øistein og Håvard
Vi har blitt litt mere ydmyk.
Fortsettes etter neste stryk.
